Uruguay, gUsjegrönn tapet, kinamat og Horacio

Så bar det av gårde igjen.. :) Tora og Linnea, to av de som bor i leiligheten under oss, skulle fylle år denne helgen, noe som imåtte markeres. Denne gangen tok vi båt over Rio de la Plata og til Uruguay. Turen tok tre timer, og var meget behagelig. Vi fikk tid til å ta noen titanic-bilder, og til og med gjöre litt spansklekser. Nå har det seg jo slik at vi reiser litt off-season, siden høsten begynner å nærme seg i denne delen av verden. Så Colonia, byen hvor ferga la til. var en meget stille og rolig by, kanskje litt for rolig av noen av turkameratene, så fredagen reiste vi videre til Montevideo i håp om å finne litt fler mennesker og liv. Montevideo var en merkelig by. En hovedstad, men om det var på grunn av tidspunktet vi reiste på eller hva det var, vil vi nok aldri få vite; byen var nemlig (om mulig) like rolig som Colonia. Da vi ankom byen var første oppdrag å finne et hostel å tilbringe helgen på, noe som ikke skulle bli så enkelt. Det viste seg å være en konferanse i byen kombinert med palmehelg, så alt var fullt (spör ikke meg, hvor alle menneskene oppholdt seg, men de var nå tydeligvis der et sted). Med litt dårlige utfall på grunn av en viss sushikveld med dårlig fisk på onsdagen, så var det en halvklein gjeng som lå utstrakt på noen benker på en plass i Montevideo, mens Snorre og Linnea tappert gikk rundt i byen for å finne et sted vi kunne sove. Nesten litt som Josef og Maria i bibelen. Bare at de ikke hadde med seg en hel gjeng med magekramper og trøtte folk. Og apropo det; byen var veldig preget av religiösitet. Det var jeg litt overrasket over. Overalt på murer var det tagget "Jesus es la vida" "Jesus es tu padre" og så videre. I en av hovedgatene i byen fantes også flere mötesaler for ulike kristne grupper. Vi fikk også se forberedelsene til palmesöndag, noe som ble gjort skikkelig.

Etter maaange telefonsamtaler på spansk fant vi endelig et hotell i en av sidegatene til hovedgaten, hvor det var ledig. I mitt hode er det nesten mer sketchy å legge seg inn på et ettstjerners-hotell enn hva det er å legge seg inn på hostel, men det fikk bare våge seg. Vi kunne da ikke sove ute. Hotellet levde opp eller ikke opp til forventnigene (kommer an på hvordan en ser det). Eieren av bygningen var en stor middelaldrende kar som het Horacio. Meget hyggelig kar, og med en meeget stor dobbelthake. Horacio var hotelleier, og tangosynger. I resepsjonen hang flere bilder hvor han profilerte seg som tangosynger, og med en snygg outfit. Han hadde nok sin egen residens i én del av bygningen, for vi kunne se rett inn i noe som nok var stua hans, fra resepsjonen. Han hadde også en egen papegöye, som gikk rundt og dro på en kork med foten, og sa "Hola, hola". Ofte når vi kom inn i resepsjonen, så satt han ofte i stua på ergometersykkelen sin og så på tv, og vi måtte kremte litt ekstra höyt, for at han skulle komme ut av treningsmoduset, og gi oss nöklene. Dette var nok et av de få hotellene som ikke var fulle den helgen, noe vi kanskje kunne forstå. Rommene var tydelig preget av tidens tann, med fascinerende, gusjegrönne tapetdetaljer, en matchende grönn telefon over senga gjorde det også veldig fint. I taket hadde vi en blå plastikklampe, som ga et mindre romantisk lys, og dusjen var baderommet, om du skjönner hva jeg mener. Men dette satte bare et corny og morsomt preg på det hele, og jeg sov veldig godt i de grönne sengeklärne, akkompagnert av en tangosynger som var veldig dyktig, utenfor vinduet til rommet. Kanskje det var Horacio?

Bursdagen ble feiret med kinamat, bowling, champagne og kake, og det ble en meget vellykket kveld. Når söndagen kom, var det egentlig helt greit å reise hjem til Buenos Aires. Jeg må si at jeg foretrekker denne siden av Rio de La Plata, selv om Urugay var veldig fint det óg!