Dagene i Buenos Aires er snart slutt

Nå sitter jeg på rommet til Kaisa og meg. Snorre har reist til Córdoba, Madelen til Colombia, Anna Sarah, Kaisa og jeg er de tre som er igjen her oppe. Akkurat nå er jeg alene i leiligheten, mens de to andre er nede hos de andre i deres leilighet. Ting synger på siste verset, og det er rart når en gjör saker for siste gang på et sted. (Nesten) Alt er rent og vasket, nesten alt er pakket, bilder tatt ned fra veggene, og alle hyller er tomme. I morgen er det siste dagen i Buenos Aires, og det er litt vemodig å skulle forlate et sted hvor man har bodd i tre måneder. Tre måneder med nervösitet, spenning, glede, utfordringer, vonde ting, glade ting, vanskelige ting, utrolig fine ting, spennende ting, skumle ting, morsomme ting, rare ting og så videre. Det er rart med det, når en bor på et sted i tre måneder, man legger igjen en bit av seg selv, og får en ny på plass. Så mye erfaring, opplevelser og kunnskap, som vi tar med oss hjem igjen. Alt man får väre med på og väre en del av. Det er fortsatt litt uvirkelig å tenke på at jeg har tilbrakt disse tre månedene her i Argentina. Går liksom aldri helt å forstå det, hvor merkelig det enn måtte höres ut. Jeg har hatt min hverdag her, et eget liv. Gjort klesvask, hatt eksamener, feiret bursdager, vasket golv, kjöpt nye tannkremtuber og vasket opp i alle fall hundre ganger. Nå skal man inn i en ny epoke av livet igjen, sette igang med nye oppgaver og rutiner. Noen går inn i gamle hverdager, andre inn i nye. For min del blir det helt fantastisk å få komme hjem, fordi jeg er så heldig å ha så mange ting der hjemme som jeg virkelig gleder meg til å ta fatt på, mennesker å treffe, familie, kjäreste og alt det fine som jeg er så heldig å ha. Man får et helt annet perspektiv på sitt hjemsted, etter å ha tilbrakt mer enn tre uker på et annet sted. Og jeg blir bare mer og mer takknemlig for alt jeg får ha. For det er også noe man får oppleve her i Buenos Aires, de store forskjellene. For det er virkelig ikke alle som har det som oss der oppe i nord. Og i en by som dette, er det veldig tydelig. Man blir mer bevisst på seg selv og sitt eget liv, og samtidig mer bevisst på det som finns rundt en. For det er virkelig ikke bare fryd og gammen. Ikke en gang her i en bydel som San Telmo, med gamle, elegante kolonihus og en tilsynelatende idyllisk fasade. Vi er heldige som har bodd her, men det betyr ikke at vi ikke har opplevd vårt. Også i denne delen av byen finnes de som ikke har noe sted å bo, de som går blant turister og spör om mynter, og det er noe en by aldri kan skjule.

Jeg vil nok ikke kunne svare på spörsmålet om hvordan jeg har hatt det, på en ordentlig måte. For det kan virkelig ikke beskrives. Disse tre månedene har inneholdt så utrolig mye, så mye av allting. Det har värt en fantastisk fin opplevelse og erfaring, som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg har lärt meg å snakke spansk, å kunne kommunisere på et helt nytt språk, og det bare på tre måneder! Hvem hadde trodd det da vi reiste ned hit?:) Smiler bare jeg tenker på det. Ahora es posible para mí hablar castellano, o Rio Platense que es el accento de los porteños!! Jeg kan plutselig kommunisere med mange millioner fler mennesker enn for 86 dager siden, noe som for meg kjennes helt fantastisk.

Mange vil nok spörre hva vi syntes om Argentina og Sör-Amerike, og også det er vanskelig å svare på. Jeg har bare sett en liten, liten bit, Jeg vil nok svare ved å begynne med å si at vi europeere, eller skandinavere vet så alt for lite om dette kontinentet. Aldri om vi lärer om noe mer enn kolonitid, Che og Castro på skolen. Hva med peronistene i Argentina, koka-farmere i Columbia eller oljen i Venezuela? Hva med politikk og nyheter fra Sör- og Mellom-Amerika? Det er ikke för jeg bor her at jeg virkelig kan se hvor "selvsentrerte" vi er i Europa. Så klart får vi vår dose fra USA, og de viktigste eventene fra Asia, litt om Australia eller New Zealand, Afrika, og til en viss grad om Sör-Amerika, men hvor blir det av forståelsen? Den kommer ikke för man har kunnskap. Og jeg må ärlig innrömme at jeg hadde veldig begrenset med kunnskap om denne delen av verden og dette landet för jeg kom (og jeg har langt ifra den kunnskapen jeg önsker enda). Men jeg kan i alle fall si at jeg har mye mer enn da jeg kom, og at jeg kan begynne å kjenne en slags forståelse av i alle fall Argentina, eller en del av Buenos Aires.

Det er veldig vanskelig å se Argentina gjennom Buenos Aires. Javisst snakker de alle spansk og lever under samme flagg, men det er nesten der likhetene slutter. Buenos Aires er nesten som et eget lite land i dette store landet. Over både tiår og hundreår har politikken blitt fört på et slik sett at alt for mange av fordelene har falt på hovedstadens innbyggere, mens provinser, andre store byer og tettsteder og resten av landet, har blitt viet alt for lite oppmerksomhet. Derfor blir porteños ofte sett negativt på av andre argentinere. Nesten som en liten boble, som lever for seg selv kan en kanskje si. Sine egne hendelser, liv og tilvärelser. Og jeg vil spörre meg selv og alle andre, er dette en bra måte å gjöre det på? Styre et land i den retningen av hovedstaden virkelig blir et maktsentrum, og det eneste stedet hvor fordelene drypper ned på mennesker?

For meg som har bodd i Buenos Aires, så har det värt et fantastisk opphold. Jeg er veldig fascinert av byen, menneskene, kulturen og miljöet. Det kan kanskje minne svakt om et gammelt Europa om man ser på arkitekturen til kolonihusene, men de som fyller alle gater og hus er virkelig noe helt annet. All kultur og alt liv som finnes her, er virkelig noe helt annet enn hva man finner i Norge, som jeg må gå utifra som sammenligning. En helt fantastisk puls, en varme som vi på mange måter kan se langt etter, impulsivitet, nysgjerrighet, vennlighet og omtanke. Selv om porteños blir uglesett av resten av landet, så fins det jammen mange hyggelige av de også. Alle de argentinske studentene vi har studert sammen med, som setter seg ved siden av en på trappen utenfor universitetet og begynner å snakke med en, taxisjåförer som tålmodig snakker spansk med en og önsker deg en riktig fin dag og lykke til når du stiger ut, mennesker på gaten som mer enn gjerne forklarer en retningen til närmeste t-banestasjon. Alt dette er Buenos Aires for meg, alt dette, og tusen milliarder ting til. Og Buenos Aires er Buenos Aires, på godt og vondt. Jeg vet i allefall med meg selv, at jeg kommer til å returnere om ikke så alt for lenge. Jeg kan raskeste veien til Florida eller Retiro fra San Telmo. Jeg har en yndlingspark, en yndlingskafè og har skapt et lite liv.. her.. på andre siden av Atlanteren.

Visste du at...? pluss litt til..

Det absolutte flertall av sanger laget her nede inneholder de to ordene "mì corazon", som på norsk betyr "mitt hjerte". Dette kan ofte gjøre det hysterisk morsomt å høre på radio, og vedde på når strofa kommer. Ofte kommer den flere ganger i én og samme sang også, so don't worry, du kan vinne du også.

Jeg er så utrolig glad for spansklæreren min, Paula Amarilla, som er et utrolig flott menneske, og som på tre måneder har lært meg alt jeg kan om spansk. Og nå kan jeg faktisk en del! Og apropo "mi corazon", så hadde Anna Sarah (en av de jeg bor sammen med) og jeg, store planer om å lage en sang til vår kjære Paula, som nettopp skulle inneholde ordene "mi corazon" opptil flere ganger. Men som tiden har gått så har vi vel innsett at det kanskje er noe vi kan holde for oss selv. Men jeg vil uansett rette en gigantisk stor takk til Paula, som virkelig har gjort årets jobb!

Fredagen som var hadde vi vår skriftlige eksamen, og det var en hel haug nervøse kulturstudiestudenter som benket seg ned på Facultad de Ingeneria for å avlegge fem timers spanskeksamen. Aldri før har jeg blitt tilbudt kaffe på eksamen, eller fått rusle ut en hel gruppe for å trekke frisk luft.. Det hele var en veldig hyggelig opplevelse i bunn og grunn:) Når det kommer til det faglige, så er det veldig vanskelig å si noe fra eller til nå. Den var litt vanskelig, helt grei på visse steder, og på noen setninger, hadde jeg ikke anelse på hvilken preposisjon det skulle være, eller om det var indicativo eller subjuntivo, eller imperfecto eller indefinido.. Men, jeg er fornøyd med innsatsen, så får vi se, sånn i begynnelsen av juni, hva den samlede karakteren blir.

I går hadde vi muntlig eksamen, noe vi nok var mer nervöse for enn den skriftlige! Vi snakket i 5-10 minutter på spansk om enten "Las Abuelas de Plaza de Mayo", en argentinsk menneskerettighetsorganisasjon, eller "Rayuelarte" en event som var her i mars, laget som en hyllest til den argentinske forfatteren Julio Cortazar. Både Kaisa og jeg var ferdige i går, og vi er mange tusen kile lettere akkurat nå:) Nå er snart alle i huset ferdige, og vi har bare fire deilige dager igjen. På söndag setter vi oss på flyet hjemover.

Visste du at...?

Det er visse ting som fascinerer meg mer ann andre ting her i denne delen av verden. Tenkte jeg skulle skrive ned noen av dem, slik at også dere kan ta del i det.

Mate, er ikke bare mate, det er et image. For de som ikke vet hva mate er, så er det en sorts te, som argentinere (og mennesker fra Uruguay, Brasil (iaf i sör) og Paraguay) konsumerer oppsiktsvekkende mengder av. Jeg vil anta at det drikkes i flere land også, men jeg kan ikke stå for flere enn de nevnt ovenfor. Mate gjöres på yerba, en teplante, eller urt (jeg er usikker på om det er en forskjell mellom de to benevnelsene) som produseres her. Man tar yerbaen i en matekopp, som egentlig kan väre hva som helst, men det foretrekkes at man legger litt bevissthet i valg av matekopp. Noen har gresskarskopper, noen har trekopper, andre har metallkopper, noen har porselen, ja.. det fleste finnes. Om du vil ha stor eller liten, er opp til deg selv. Med matekoppen må du ha una bombilla, som er et sugerör, med en flat, nedre del med små hull, soom skal hindre bladrester fra å komme inn i sugeröret og munnen din. De fleste har metallsugerör, jeg verken vet eller skjönner hvorfor, da dette kan bli nokså varmt, om man ikke er flink med vanntemperaturen. Men det finnes også sugerör av organiske material, sånn om tre. Du kan også sette på en liten pose på den nedre delen av sugeröret, slik at du er sikker på å unngå grönne blader i munnen eller mellom tennene. Noen bruker sukker i, andre ikke. Jeg vet ikke om det er barskere å drikke uten. Så heller man yerba i ca halve koppen, eller hele, dette er nok en gang opp til deg selv, og dette skal forbli i koppen gjennom hele seansen. Det er ikke som med vanlig te, at du tar ut posen med te etter 4 minutter, her snakker vi lösvekt, rett i koppen. Så heller du på med varmt vann (ikke for varmt, ikke for kaldt, dette er viktig for smaken), og så er det bare å drikke i vei. Man sender koppen rundt, med et velklingende 'Quieres mate?' som betyr: Vil du ha mate? Det er best å drikke, for det kan regnes som uhöflig å ikke ta i mot, jeg vet ikke hvorfor, men for å si det sånn; du sier ikke nei til å se langrenn i Norge heller. Men, du må väre obs på en sak: du drikker ikke bare en slurk, for så å sende den videre. Å nei, du drikker opp hele koppen. For förstegangsdrikkere kan nok dette väre en heller hard prövelse. De mer erfarne tar hele koppen i to-tre super, og så gir de den fra seg til den med termosen eller kjelen med vann, som heller opp igjen vann, og sender den til neste person. Mate smaker litt som grönn te, litt söt tresmak, litt bittert, og resten er ubeskrivelig.

Som nevnt ovenfor, så er det nödvendig med en termos eller noe lignende, for å kunne frakte varmtvannet. For mate er virkelig noe man drikker overalt. Jeg tror ikke man har noe å sammenligne mate med i Norge. Man drikker mate til frokost, ofte bare mate til frokost. Mate når du kjörer bil til jobb, mate på jobb, mate etter jobb, mate på skolen, og så videre. Til og med når de skal på ferie, tar de med seg sväre termoser med vann. Så går de med termosen i ene hånden, og matekoppen i andre. Når det gjelder yerba, så vet jeg navnet på bare to av de typene jeg har smakt (jeg har smakt tre ulike, og vil kalle meg selv en kvasimatedrikker som liker mate, men som nok ikke vil fortsette med det når jeg reiser hjem, hvor det nok ikke er så lett å få tak på yerba). Jeg har smakt Amanda, eller röd Amanda, for å väre mer spesifik. Det er den jeg likte best. Så har jeg smakt LeaderPrice (et merke lignende Euroshopper), og den er ikke så god. Den er bedre etter at man har drukket to-tre kopper på den. For logisk nok så er den sterkere i begynnelsen, og blir svakere etterhvert som smaken går ut av yerbaen. Så, etter kanskje 8-10 kopper (gjetter vilt her nå, men med LeaderPrice sin er det sånn iaf) så er det på tide å bytte yerba. Og så begynner det hele på igjen. Om du kjenner du begynner å få nok mate, så sier du 'gracias', når du leverer tilbake koppen, og da får du ikke mer mate. Mate er alt i alt en fin ting å drikke. Marcos mener at men ikke får dårlige tenner av det, så lenge man ikke har i sukker, så da er det problemet ute av verden. Jeg tenker, at kanskje det öker forbrenningen, og er bra for fornöyelsen/fordöyelsen.

Takk til Åsa, som ga meg mate for förste gangen i mitt liv, og som forklarte hvordan man preparerer en matekopp för man kan drikke av den. Takk til Marcos, som fortalte om tradisjonene rundt, og forklarte matevokabularet. Takk til Leaderprice for dårlig men billig mate og Amanda for god mate. Kontakt meg eller kommenter om noe er riv ruskende galt, man vet jo aldri..

påskeegg og reisefeber

Det har jo gått så som så med bloggingen disse siste ukene, så nå kjenner jeg at jeg må ofre litt av min "dyrebare" fredagskveld for å få ut litt gossip om hva vi foretar oss.. Det blir i fortid, sån ca to uker, men det får dere bäre over. Håper også min bestemor og tante kan tilgi dette; Jeg vet at dere er inne her hver dag;)

Som skrevet, det var Urugay i palmehelgen, og når vi kom hjem så hadde vi tre dager för reisen gikk videre til Brasil og Iguazú Falls, de flotte fossefallene som ligger på grensen mellom Brasil og Argetina.
Tora ble denne ukens lille helt. Hun hadde klart å importere ned en pakke med Freias påskeegg med en bekjent av henne, og var så gavmild, at alle nordmenn i huset fikk ett hver. Det var höytidelig stemning da vi satt der ute på patioen i shorts og t-skjorte og skulle spise påskeegg fra gamlelandet. Det fine sölvpapiret kom forsiktig av, og deilig, norsk sjokolade åpenbarte seg. Snorre den Utålmodige, var först ute med å ta en bit, og han ble straks salig i uttrykket. Tora fulgte raskt på, og hun lukket öynene for å kunne kjenne ekstra etter på den deilige kremen inne i egget. Hvilken fantastisk oppfinnelse som disse eggene er! Og hvilken dum idé å ikke lansere dem i Argentina?! Dere skal vite det Freia, at påskeegg er stor bussines her nede, og dere hadde kapret en masse (!!) kunder (det er tross alt endel mer enn 4,8 mill å ta av, sammenlignet med Norge) om dere bare hadde tatt steget utenfor landegrensene, og liiitt lenger.

Uruguay, gUsjegrönn tapet, kinamat og Horacio

Så bar det av gårde igjen.. :) Tora og Linnea, to av de som bor i leiligheten under oss, skulle fylle år denne helgen, noe som imåtte markeres. Denne gangen tok vi båt over Rio de la Plata og til Uruguay. Turen tok tre timer, og var meget behagelig. Vi fikk tid til å ta noen titanic-bilder, og til og med gjöre litt spansklekser. Nå har det seg jo slik at vi reiser litt off-season, siden høsten begynner å nærme seg i denne delen av verden. Så Colonia, byen hvor ferga la til. var en meget stille og rolig by, kanskje litt for rolig av noen av turkameratene, så fredagen reiste vi videre til Montevideo i håp om å finne litt fler mennesker og liv. Montevideo var en merkelig by. En hovedstad, men om det var på grunn av tidspunktet vi reiste på eller hva det var, vil vi nok aldri få vite; byen var nemlig (om mulig) like rolig som Colonia. Da vi ankom byen var første oppdrag å finne et hostel å tilbringe helgen på, noe som ikke skulle bli så enkelt. Det viste seg å være en konferanse i byen kombinert med palmehelg, så alt var fullt (spör ikke meg, hvor alle menneskene oppholdt seg, men de var nå tydeligvis der et sted). Med litt dårlige utfall på grunn av en viss sushikveld med dårlig fisk på onsdagen, så var det en halvklein gjeng som lå utstrakt på noen benker på en plass i Montevideo, mens Snorre og Linnea tappert gikk rundt i byen for å finne et sted vi kunne sove. Nesten litt som Josef og Maria i bibelen. Bare at de ikke hadde med seg en hel gjeng med magekramper og trøtte folk. Og apropo det; byen var veldig preget av religiösitet. Det var jeg litt overrasket over. Overalt på murer var det tagget "Jesus es la vida" "Jesus es tu padre" og så videre. I en av hovedgatene i byen fantes også flere mötesaler for ulike kristne grupper. Vi fikk også se forberedelsene til palmesöndag, noe som ble gjort skikkelig.

Etter maaange telefonsamtaler på spansk fant vi endelig et hotell i en av sidegatene til hovedgaten, hvor det var ledig. I mitt hode er det nesten mer sketchy å legge seg inn på et ettstjerners-hotell enn hva det er å legge seg inn på hostel, men det fikk bare våge seg. Vi kunne da ikke sove ute. Hotellet levde opp eller ikke opp til forventnigene (kommer an på hvordan en ser det). Eieren av bygningen var en stor middelaldrende kar som het Horacio. Meget hyggelig kar, og med en meeget stor dobbelthake. Horacio var hotelleier, og tangosynger. I resepsjonen hang flere bilder hvor han profilerte seg som tangosynger, og med en snygg outfit. Han hadde nok sin egen residens i én del av bygningen, for vi kunne se rett inn i noe som nok var stua hans, fra resepsjonen. Han hadde også en egen papegöye, som gikk rundt og dro på en kork med foten, og sa "Hola, hola". Ofte når vi kom inn i resepsjonen, så satt han ofte i stua på ergometersykkelen sin og så på tv, og vi måtte kremte litt ekstra höyt, for at han skulle komme ut av treningsmoduset, og gi oss nöklene. Dette var nok et av de få hotellene som ikke var fulle den helgen, noe vi kanskje kunne forstå. Rommene var tydelig preget av tidens tann, med fascinerende, gusjegrönne tapetdetaljer, en matchende grönn telefon over senga gjorde det også veldig fint. I taket hadde vi en blå plastikklampe, som ga et mindre romantisk lys, og dusjen var baderommet, om du skjönner hva jeg mener. Men dette satte bare et corny og morsomt preg på det hele, og jeg sov veldig godt i de grönne sengeklärne, akkompagnert av en tangosynger som var veldig dyktig, utenfor vinduet til rommet. Kanskje det var Horacio?

Bursdagen ble feiret med kinamat, bowling, champagne og kake, og det ble en meget vellykket kveld. Når söndagen kom, var det egentlig helt greit å reise hjem til Buenos Aires. Jeg må si at jeg foretrekker denne siden av Rio de La Plata, selv om Urugay var veldig fint det óg!

Tiden flyr

Da var det plutselig 10 dager siden sist jeg skrev. Tiden flyr, og dagene forsvinner raskere enn de kommer. Det er virkelig noe spesielt med denne byen og tid, man forsvinner litt i alt som foregår på en måte.

Jaja, som sagt, ukene flyr, og vi holder på for fullt. Gramatikken avanserer stadig, og vi har nå kommet til konjunktiv, eller subjuntivo som det heter på spansk. Vi er oppe i sju ulike tider for hvert eneste verb, og det skal mye til for å ikke føle seg en smule forvirret. Hva er formålet med setningen? Er det noe du ønsker skal skje, er det noe som skjer, hvem gjorde det? Hva gjorde de noe med? Verbet skal gjerne inneholde informasjon om alt dette jeg nå har nevnt, og mer til. MEN, det går nå bra vil jeg si. Jeg har stadig hyggelige samtaler med byens taxisjåfører, og vi har til og med fått noen argentinske venner, tross advarslene fra de ansvarlige. Det er kjempemorsomt å snakke spansk eller castellano, og man lærer for hvert sekund som går. Rart å se hvor stor kapasitet en faktisk har. Forrige uke hadde vi muntlige fremføringer og en prøveeksamen, litt skremmende, men samtidig nyttig siden det ikke er mer enn fire uker til vi skal til pers.

På torsdag var vi med seminarlæreren vår til "Palacio del Agua", som er byens gamle vannverk, forkledd som et fint palass. Her fikk vi høre om Buenos Aires' vannhistorie, om alle de ulike toalettene som har vært i bruk, se alle de ulike toalettene og de gamle vanntankene. Et meget interessant besøk. Vi har hatt ulike eksursjoner rundt om i byen, for å få et innblikk i historien til byen. Og situasjonen slik den er i dag. Etterpå besøkte vi en stor bokbutikk plassert i et gammelt teater. Dette var et sted man lett kunne bruke mye tid og penger på. Jeg besinnet meg og kjøpte kun en cd og en bursdagsgave.

På fredag reiste jeg ned igjen til Miramar for å besøke Åsa, Marcos og Sebastiàn. Sebastian fyllte to år på fredagen, så jeg fikk æren av å få være med på feiringen. For en lettskremt ung frøken som meg selv, var det litt av en opplevelse å skulle spise svenske muffins og spansk bløtkake med blå krem, blant tretten små barn høye på sukker. Men kvelden var veldig hyggelig, og jeg fikk snakket litt spansk, noe som gjorde det hele enda bedre. Lørdagen og søndagen var vi ute nesten hele tiden. Jeg fikk se den store Jesusstatuen, Miramars plantede skog, og på søndagen var vi på asado hos Marcos pappa. Det kjennes deilig å få være med på argentinske saker og få være med argentinere. Jeg forstår mer og mer spansk, og kan snakke mer og mer. Det var litt vemodig å skulle reise hjem søndagskvelden, jeg skulle gjerne vært i Miramar både to og tre ganger til før jeg reiser.

I går bestemte vi oss for å reise på konsert. Det var gruppen La Bomba som spilte, og det var helt fantastisk! Som dere sikkert har forstått så har jeg en forkjærlighet for musikk, og særlig trommer. Og på denne konserten var det kun trommer!:) Jeg danset meg i gjennom to timer, og Linnea, en jente fra Göteborg som bor under oss skal være med meg også neste mandag. På torsdag reiser Kaisa, Snorre, Tora, Linnea og jeg til Uruguay. Da skal vi besøke Colonia og hovedstaden Montevideo. Linnea og Tora fyller år på søndag, så da blir det feiring i Uruguay. Skal bli kjempespennende å få se enda et nytt land!

Nå skal jeg runde av og hoppe i dusjen. Har vasket klær i dag, så gleder meg til å legge meg i rent sengetøy.

Hasta luego amigos!

Søppelmenn og sushi, paradis og pesos

I Buenos Aires kan ikke hvem som helst bli søppelmann. Jeg har under tiden her nede studert endel av dem, og det er visse ting man rett og slett ikke kan være foruten. For det første må de være flinke til å løpe, for søppelbilen stopper nesten aldri ordentlig opp, og når den først gjør det så er det viktig at du kan plystre høyt slik at du kan gi signal om når den kan kjøre igjen. Du må kunne slenge store søppelsekker i alle fall seks meter og treffe bilen, om posen revner og alt innholdet faller ut på gata, så er ikke det så farlig, det viktige er å slenge. Ellers så må du kunne snuskeprat på spansk, men det kan de fleste menn her nede, så det skulle vel gå fint. Det er plystringa jeg tenker mest på.

Kaisa har fått dilla på sushi. Vegetarsushi vel og nevne, men like fullt sushi. Derfor var vi denne uka to dager på rad på samme sushirestaurant. Servitørene der er de mest effektive vi har funnet her nede, og alt kommer veldig fort, og plutselig så har de sendt oss ut på gata igjen, det er bare såvidt vi rekker å legge fra oss spisepinnene. Like fullt er sushien veldig god, og med Girls Night Out med 20% på onsdager, så er det fare for at vi går dit flere ganger. Forrige onsdag tok vi med Snorre, noe som spolerte hele rabatten for oss. Så Snorre: Sorry, på onsdag får du ikke være med.

I går var vi i Avenida 9 de Julio, en av de største gjennomfartsårene i Buenos Aires, og midt i finner man et av verdens største lyskryss. Det er i alle fall tolv filer, og med de argentinske trafikkreglene så er det et noe skummelt sted. Men i går hadde den kjente argentinske kunstneren Marta Minujin bestemt seg for å stenge av en nokså stor bit av denne veien og lage en masse paradiser til ære for den argentinske forfatteren Julio Cortàzar og hans bok "Rayuela", eller "Hopscotch" på engelsk.. Det hele var en nokså fascinerende måte å gjøre kunst på. En masse fargeglade paradiser, jeg telte ikke, men kanskje 300? Mennesker som gikk rundt og spilte saxofon mellom paradisene, og masse folk som kastet rosa skumgummibiter på paradisene og hoppet i vei. Jeg hoppet noen runder, og det var nokså underholdende. Senere på kvelden i går var vi på besøk hos noen nye argentinske bekjentskaper, og jammen fikk man ikke snakket litt spansk! Det kjennes deilig når man får kommunisert litt, og ikke minst får treffe nye mennesker! Ellers har jeg også truffet en annen argentinsk jente denne uken, Marysol, som også var et meget hyggelig bekjentskap! Det er veldig godt når en kjenner at man har overskudd og tid til å aktivt ta seg inn i samfunnet. Det å oppsøke mennesker og bli kjent med noen herfra kjennes veldig viktig, og jeg kjenner at jeg har og kommer til å ha et stort utbytte av det.

Og nå folkens! Nå har jeg endelig fått sendt postkortene! En liten personlig mestring, midt oppe i alt som man holder på med her nede. Noen ganger er det å gå til postkontoret med 18 postkort en større utfordring enn hva man tror. Men nå er de sendt i alle fall!

Taco og taxisjåfører

Når man er uttabygds så hender det seg noen ganger at man blir grepet av en ubeskrivelig lyst på visse ting som man har hjemme. For min egen del så må jeg innrømme at jeg har tenkt endel på mat i det siste. Nå tenker jeg på mat nokså mye sånn til vanlig også, så det er nok naturlig at jeg fortsetter i de samme baner selv om jeg bytter kontinent. Jeg savner norsk brød, norsk grovbrød med frø og korn i, brød som ikke er så bøyelig at du kan rulle sammen skivene og ha det i en uke uten at det mugner. Nå er jo det i og for seg en positiv egenskap, men det preger smaken. Jeg savner brunost, bare for å være original. Kaviar, makrell i tomat, jordbærsyltetøyet til bestemor, kokt torsk på flatbrød med smør og potet, elggryta til mamma og pappa, knekkebrød, baconost, lefsa til mommo og spekemat.
Forrige helg spiste jeg for første gang i mitt liv hamburger med egg, noe som var en veldig spesiell, men mettende opplevelse. Det finnes mye bra mat her nede, og vi har spist mexikansk, argentinsk, arabisk og japansk for å nevne noe. Andre retter ehar vi ikke vært like heldige med (Jeg har blant annet trodd jeg har bestilt kjøtt og fått fisk, og en annen gang fikk jeg bare en grillet ostebit, noe som er hysterisk morsomt). Vel, uansett; I dag fant Tora og Kaisa ut at de skulle lage taco. Siden jeg har blitt litt forkjøla og ikke var i verdens beste humør, så lyste jeg opp da Tora ringte og meddelte nyheten om at det var taco på gang. Jeg har den fine egenskapen at mat ofte kan gjøre meg veldig glad, noe det også gjorde i dag (a safe card). Derfor er jeg nå nesten ubehagelig mett, men meget fornøyd med måltidet.

Det er alltid like morsomt å finne norske eller nordiske ting her nede. Nå hender det ikke så ofte, men vi har funnet norsk håndkrem (Neutrogena) og en te med norsk innholdsliste på (rart), og jeg har sett noe som lignet på kjøttboller, noe som ogaå er litt morsomt. Jeg hadde store planer om å finne den norske sjømannskirka og tigge etter vafler, men neida. Det finnes ingen norsk sjømannskirke i Buenos Aires var det noen som fortalte meg i dag, noe som beviser at dårlige nyheter om mat, kan gjøre meg trist. Men derimot finnes det en svensk eller nordisk sjømannskirke, så håpet om vafler brenner lever fortsatt.

I dag har vi vært på den norske ambassaden og fått høre litt om hva de jobber med her i Argentina. På veien dit, satt vi på med en veldig hyggelig taxisjåfør. Han og jeg snakket hele veien fra leiligheten og til ambassaden, og jeg er overrasket over at jeg klarte å holde i gang en spansk samtale i 20 minutter. Men, det gikk faktisk veldig bra, og jeg kjenner at ting begynner å løsne. Samtidig er det uvirkelig og absurd å tenke på at man skal ha to spanskeksamener om drøye én og en halv måned, og jeg må innrømme at jeg skjelver litt i shortsen når jeg tenker på det, Men, som alt annet så ordner det seg nok, og jeg tror det skal gå ganske bra. Akkurat nå kjennes det i alle fall veldig bra, og jeg har en mestringsfølelse som begynner å feste seg.

Jaja, leste over det her nå. og kjennes som en litt unyttig blogg, men har dere lest helt ned hit, så er det vel interessant på en måte. Nå skal jeg ta et glass med naturmedisin og innta horisontalen.

(Jeg vil få takke Silje Fossmo for et godt uttrykk; "Uttabydgs", som jo nesten forklarer seg selv. Men altså, for å gjøre det klart, i dette tilfellet betyr "uttabygds" å reise fra hjemplassen sin og "ni lannom")

Nok en mandag er unnagjort. Nå sitter jeg på den lille balkongen vår og drikker et glass grapefruktjuice. Skal snart til sengen. Jeg har funnet ut at jeg liker mandager også. Her så er mandager nesten som en helgedag. Alt er rolig og fint, og det er som om de som bor her ikke helt vil akspetere at helgen er over, så da tar de likegodt med seg mandagen som helgedag også. I dag kom Snorre hjem fra Córdoba, og Tora og jeg tok han med ut for å spise sushi. Vi hadde en hyggelig kveld, med meget god sushi og en god capuccino etterpå. I morgen er det Kaisa og min sin utfluktsdag, siden vi er ferdig allerede halv elleve på tirsdager. Turen går til bydelen Belgrano, og det blir spennende å få sett enda en bit av byen. Vi har nå bestilt oss billetter til Iguazú Falls til påsken. Vi kommer til å være borte fra onsdag 8. til mandag 13.. Vi gleder oss!! Anna Sarah som bor under oss var der i helgen, og hun hadde hatt en flott tur. Håper at været er med oss og at vi får samme fine tur. Ahora voy a mí cama. God natt.

Trommer og puls, Recoleta og regn, fugler og hav.

På søndager lever San telmo et helt annet liv. Gatene blir fylt til randen av alle slags mennesker og alle slags musikktyper og alle slags salsboder. Hele bydelen pulserer og lever så inderlig. Nå har et tog med menn som spiller på sine congas nettopp gått forbi. Noen har store congas stemt så dypt at det bare dirrer i kroppen. Andre har lysere stemte og de spiller rytmer som gjør at jeg ikke klarer å stå stille! Hele kroppen vil danse og bevege seg. Musikken bare strømmer igjennom kroppen og jeg smiler så ansiktet nesten sprekker. Det er da jeg kjenner at jeg lever, lever med byen og trommene som spiller så fantastisk. Derfor står jeg oppe på balkongen min og danser, står og groover til de utrolige rytmene som bare latin-amerikansk musikk kan lage. Er sikkert noen tyske turister der nede på gaten som tenker sitt, men det får være. Jeg klarer simpelthen ikke å stå stille! Hele ånden som ligger i det. Lidenskap, pasjon, følelse og liv. Man kan ikke unngå å bli betatt av det!

I dag har jeg vært i et lite økologisk fuglereservat sammen med Tora og Linnea nede ved kyststripen til Buenos Aires. Det var så deilig å kunne kjenne eksosfri luft, høre fuglekvitter og gå på en grussti. Det var masse ulike fugler og planter overalt. Etter en drøy kilometer kom vi ned til kysten, eller bukten som Buenos Aires ligger ved. Vi kunne se langt igjen, kunne kjenne sjøvinden i håret og sitte ned i gresset i skyggen av et lite tre. Havet var ikke på langt nær så fint som nede i Miramar, men gud det kjentes deilig allikevel, noe dere sikkert ser på bildet:) Jeg kjente meg så tilfreds med tilværelsen akkurat da, og vil i de nærmeste dagene returnere for å ta en liten piknik der nede.

I går besøkte vi bydelen Recoleta. Dette er en bydel kjent for sine fine parker og restauranter, og selvsagt gravplassen hvor blant andre Evita ligger gravlagt. På lørdager har de et kjempfint marked i en av parkene. Jeg forelsket meg i hundre ulike tresmykker, og har lovet meg selv å returnere med litt mer penger en annen lørdag. Det var veldig spesielt å se en katolsk gravplass, det har jeg aldri gjort før. Stemningen var også spesiell, og alle kattene som lå rundomkring gjorde det hele til en rar opplevelse. Veldig fin, men rar. Etterpå fant vi en hyggelig uterestaurant hvor vi satte oss ned for å spise lunch. Noen få regndråper begynte plutselig å legge seg på asfalten. Servitøren prøvde desperat å forklare oss på gebrokken spanglish at vi burde sette oss inn. Med håndbevegelser gjorde han noen øsepøsende bevegelser og vi flyttet oss forundret inn. Vi er da fra Norge tenkte jeg, vi har da fått sju dråper regn på oss før. Det vi nå snart begynner å forstå er at det finnes ikke noe som heter sju dråper regn i Buenos Aires..heller sju milliarder. Da vi hadde fått satt oss ned inne i restauranten, fått riktig tallerken til riktig person, så skjønte vi hvorfor. Et skybrudd uten like gjorde at markisene utenfor nesten brøt sammen, og stedet hvor vi hadde sittet lignet nå mer på en dusj. Vi var godt fornøyd med å få komme innendørs og nøt et bedre måltid inkludert dessert. Fint å kunne flotte seg en gang i blant! Dagen var veldig vellykket, og som avslutning hadde vi vinkveld nede hos naboene, og var ikke i seng før nærmere fire i natt.

Sånn på tampen så vil jeg få lov til å hilse min bestemor Ellen og tante Grethe velkommen som våre siste bloglesere! Det er morsomt at stadig flere stikker innom, og spesielt hyggelig for meg at dere to gjør det! Kort kommer snart! Jeg er på tiende kortet nå, og har kanskje ti igjen å skrive:) Så takk for nå!

Jeg kjenner savnet rive i meg.

Mine blogginnlegg kommer sjelden, men nå følte jeg det var på tide igjen. Denne bloggen ble opprettet fra min side kun for et formål, og det formålet heter Bettina.
Bettina har jeg i løpet av de siste årnene lært å kjenne ganske godt. Vi har utviklet et felles vennskap, et vennskap jeg setter veldig stor pris på, og et vennskap jeg kjenner at jeg savner her nede på denne siden av havet. Så Bettina hvis du leser så savner jeg deg, og gleder meg til å være sammen med deg til sommeren. Jeg håper du har det bra, du fortjener all lykke verden har å tilby.

Som Ingrid så vakkert skrev i sitt siste innlegg, så har vi de siste dagene vært preget av noe som minner sterkt om matforgiftning. Sakte men sikkert begynner kroppen å komme tilbake til sitt normale, men den vet å bruke sin tid. I mellomtiden får den nøye seg meg energidrikker og tørre kjeks.

I dag er det to måneder til jeg vender nesa nord igjen. Jeg skal ikke lyve å si at jeg ikke gleder meg litt til den dagen, det skal bli fint å oppleve våren hjemme. Kjenne lukten av nytt gress, nysopet asfalt, kunne gå fritt rundt uten å bekymre seg for hvem eller hva som gjemmer seg bak neste hjørne og ikke minst få se min kjæreste igjen. Men tiden her begynner å komme seg, det er vanskelig å forklare, for på mange måter så kjenner jeg litt den følelsen av at nå er jeg hjemme når jeg kommer inn døren til stuen vår, men samtidig så virker alt så fjernt. Noen ganger kan jeg våkne på nettene og ikke ane hvor jeg er, mens andre ganger er det det eneste naturlige stedet å være. Samtidig går tiden her nede så fort at jeg ikke helt tror at vi klarer å tilpasse oss et hverdagsliv, det blir litt som en litt anstrengt ferietilværelse.

Jeg avslutter for denne gangen, nå er det på tide å skrive noen brev.

Miramar og empanadas

En viss Ingrid har som så mange andre netter lakenskrekk, og da blir det blogging, og jazz på øret. Tenkte jeg kunne skrive litt om vår helgetur.

Vi ankom Miramar rundt ti torsdagskvelden og Marcos, Åsas forlovede kom og møtte oss på busstasjonen. Da vi kom til leiligheten de bor i ble vi møtt med deilig pai, med importere traktkantareller fra Sverige! Det ble et hjertelig gjensyn med Åsa, og mette og fornøyde sovnet i hver vår etasje i køyesengen til Sebastian som var så snill å låne ut rommet sitt.

Fredagen var vi tidlig oppe, og klare til vårt første møte med det store havet. Pulsen var høy og smilet bredt da det endeløse Atlanterhavet blinket blått. Hvilket syn! Hvilken luft, hvilken himmel og hvilken strand! Det var noe av det fineste vi hadde sett på lenge, og vi trippet spent ned for å få sand mellom tærne. Det ble en deilig dag. Masse soling, solkrem, bading og avslapning, noe som var på sin plass. Det var deilig å komme ut av byen, og vi brukte også store deler av lørdagen til å ligge langflate, litt av et besøk de fikk. Til Kaisas store glede fant vi en salatbar, og det var nok noen som skulle ønske man kunne tatt med seg denne tilbake til Buenos Aires. Åsa tok oss med til kafeen hvor hun og Marcos er deleiere, og Kaisa og jeg var begge enige om at det var denne kafeen vi ville gått inn på om vi hadde reist hit som turister på ordentlig. Det var et veldig hyggelig sted, romslig, men samtidig intimt, og utenfor sto fine tremøbler under irrgrønne trær. Personalet var veldig trivelig, og vi ble spandert på både appelsinjuice (Jugo de naranja) og en deilig toast (tusen takk Åsa). Hjemme i leiligheten ble vi sjarmert i senk av Sebastian, som er sønnen til Åsa og Marcos, på snart to år. Han er en prateglad liten gutt, som er i ferd med å lære seg både svensk og spansk, så for oss nordmenn å forstå alt han sa var ikke like lett. Men med to tolker ved vår side gikk alt så mye lettere.

Åsa tok oss med ut både fredags- og lørdagskvelden, så vi fikk se byen. Vi fikk smake deilig vegetarpizza (Kaisa skulle nok igjen ønske hun kunne ta med denne til Buenos Aires), fikk bowle på et fantastisk morsomt sted, drukket litt øl og pratet masse:) Et heller ublidt møte med de lokale empanadasene (en matrett) lørdagskvelden, resulterte i skytteltrafikk til badet for både meg og Kaisa den natten. Det ble konstatert at dette ikke var normalt, og Marcos (vår reddende engel på det tidspunktet) tok to syke jenter med til det lokale sykehuset. En sprøyte i rumpa satte en stopper for kvalmen, noe vi begge var ubeskrivelig takknemlige for på det tidspunktet. Vi er fortsatt litt skjelvne i shortsene våre, men vi er i ferd med å restituereoss, og hele episoden med empanadasene faller kraftig i skyggen når det gjelder hele oppholdet.

Vi vil rette en stor takk til Åsa og Marcos som tok i mot to solhungrige studenter fra Buenos Aires. For at vi fikk sove i to deilige senger, spise god mat (bortsett fra empanadasene;) ), slappe riktig godt av, for lange, hyggelige samtaler, og alt i alt en veldig fin helg! Om vi klarer, så håper vi virkelig å kunne reise ned én gang til før vi forlater kontinentet. Vi anbefaler alle som er i nærheten og reise ned til Miramar! Og ikke minst besøke kafeen Las Gaviotas, hvor dere vil finne to meget hyggelige deleiere med god, sterk kaffe (om dere spør etter kaffe slik som Åsa lager den)!

Ps. Sorry Kaisa, jeg måtte bare ta bort det fryktelig bildet av meg. Kan skremme bort leserne vet du, og det vil vi da alldeles ikke!

Ps. Til alle dere andre: Kaisa legger snart ut bilder!

Lekser

Vi får mye lekser på universitetet i Buenos Aires. Alle fem i huset er i ulike grupper, og har for det meste ulike lekser. Ali hjelper Madde, Madde hjelper Ingrid, Ali hjelper Snorre, og Ingrid og Snorre hjelper Kaisa. Slik går det om hverandre. Vi sitter med pensumbøkene overalt, og blyant og viskelær er aldri langt unna. Når klokka nærmer seg tolv, begynner øyelokkene å bli tunge, og vi vender nesen mot sengene for å få noen timer søvn før man skal opp igjen. Vi får nye lekser neste dag, og slik holder vi det gående. Ord for ord strever vi oss frem mot forståelsen av et nytt språk. Setning for setning kommer ut og blir etterhvert til noen klumsete samtaler. Nye ord hver dag, nye setninger og ny lærdom. Lurer på hvor vi er om to måneder? Hvor mange ord har vi fått inn, hvor mange setninger kan vi si? Hvor lange og dype samtaler kan vi føre? Akkurat nå virker det hele veldig usikkert. Umulig å forutsi. Men morsomt er det!

På torsdag reiser Kaisa og jeg til Miramar for å besøke Åsa, som er søsteren til kjæresten min. Hun er forlovet med Marcos, som kommer fra Argentina og de eier en kafé som de selv driver. Vi ser veldig frem i mot turen og kan nesten ikke vente til torsdag ettermiddag. Vi skal være borte til søndag, og da er det plutselig mars. Tiden går fort! Nå skal jeg returnere til refleksive verb, gerundium og pluskvanperfektum, og glemme perspektivet for en liten stund.

En helt vanlig dag i Defensa 889

Sønadg

Søndager i San Telmo er noe for seg selv. Det myldrer av mennesker i gatene, og overalt er det musikere, gateartister og selgere som tjener til livets opphold. Nysgjerrige tyskere og hollendere loker rundt i gatene på jakt etter en eller annen souvernir de kan sette på hylla hjemme. Som i alle storbyer i alle verdensdeler komemr det en masse turister hit for å se hva Argentina og Buenso Aires har å by på. Om man spurte en av Buenos Aires innbyggere ville de nok si at hovedstaden ikke er representativ for resten av landet. Noe som kanskje er tilfellet flere steder.

Jeg er glad for at jeg ikke er her som "turist", at jeg skal være her mer enn 10 dager og at jeg ikke behøver stresse med sighseeing og "all in one tango and salsashow with Argentinen barbeque plus cultural tours!". Vi har tid til å bli kjent med byen på egenhånd og i eget tempo, noe som kjennes veldig bra. Man får tid til å komme inn i det argentinske livet, komme inn i kulturen og se Buenos Aires på en helt annen måte. Buenos Aires er ikke bare den europeiskinspirerte hovedstaden ved Atlanterhavet med fantastisk arkitektur og billige biffer, byen er også en fantastisk smeltedigel, full av alle mulige kulturer, bevegelser og tanker. Bare på en uke er dette noe en får kjenne på huden.

Jeg gleder meg voldsomt til å oppdage mer av byen! Gleder meg til å kunne snakke spansk med el portenos (jeg får ikke satt svung over n'en på dataen min), og bli en del av denne byen. Nå skal jeg stikke hodet ut av døra, og finne ut hvem det er som spiller den fine jazzen utenfor her.

Vi har lagt en uke bak oss, og har elleve igjen.

Så var det helg, en uke har gått, og vi begynner å komme på plass og inn i alle rutinene. Skolen startet veldig brått på, og det er intensivt. Vi leser gloser, pugger verbbøyninger og skriver jammen våre første tekster på spansk allerede. Er litt absurd å tenke på at vi etter kun en uke begynner å få grep om et helt nytt språk.

Vi har fått vært litt rundt noen bydeler og fått sett litt mer enn bare San Telmo, bydelen hvor vi bor. Vi gikk til La Boca på tirsdag, og havnet i et voldsomt regnvær. Vi måtte søke tilflukt på en tangorestaurant, og fikk se vår første tango her nede. En del av byen som ligger ved elven Riachuelo. En masser av fargerike hus og bygninger, restauranter med tangoshow og kunstnere som stiller ut malerier og foto. Vi måtte til slutt ta taxi hjem, da det viste seg at regnværet ikke hadde tenkt å gi seg med det første.

I går tok vi turen til Palermo, som består av to bydeler kalt Palermo Hollywood, og Palermo Viejo (gammel). Vi våget oss på en av de lokale bussene for første gang, og fra Retiro, busstasjonen i byen, så fortsatte vi på undergrunnen. Kjennes godt å mestre kollektivtrafikken, noe som gjør det billig og enkelt å reise rundt. Palermo Viejo var et kjempefint sted. Masse butikker, lange gater med store, gamle trær og kafeer og fortausrestauranter overalt. Bydelen virket roligere enn San Telmo og hadde ikke så mye turister som det vi har utenfor vår leilighet. Ikveld skal vi tilbake til Palermo for å ha velkomstfest med de andre studentene. Der skal vi få en introduksjonstime i tango, og hvem vet, kanskje det blir tangodanserinner av oss etterhvert?

Ingrid og Kaisa på tur

En stille natt ved kjøkkenbordet.

Det er nesten helt bekkmørkt ute nå. Jeg er den eneste i leiligheten som ikke har lagt seg, sitter på kjøkkenet og skriver på en oppgave, ting tar så ufattelig lang tid med meg enkelte ganger, det er som om fingrene nekter å skrive det som er inni hodet – kan bli litt slitsomt i lengden.

men gud bedre, her sitter jeg i Buenos Aires, det er et helt nytt land, et helt nytt kontinent og ufattelig langt borte. Det kjennes litt rart, men samtidig så virker alt helt normalt, det er litt som om det bare er sånn det skal være. Jeg har allerede vært her i to dager, og de to dagene har gått raskere enn jeg har klart å blunke med begge øynene. Det er mange inntrykk som skal bearbeides, og det er mange nye mennesker å forholde seg til.

Ingrid og jeg har vært heldige med de vi skal bo sammen med. Ali, Snorre og Madelen, i tilegg til at de er veldig hyggelige alle sammen, så virker det som om vi alle vil jobbe med studiene og prøve å bli så flinke i spansk som mulig, og det er veldig godt å ha den innstillingen, og da kan vi jo jobbe sammen en del hjemme også. Det er bra.

I morgen begynner skolen, skal møte opp på universitetet kl ni. Så universitetet i ste, og det er i gåavstand fra leiligheten vår, og det virket ekstremt stort, lurer på hvordan jeg skal klare å finne frem der. Det er litt rart å skrive om denne opplevelsen som er inne i hodet mitt, fordi det er så vanskelig å forstå at jeg skal være her helt frem til mai. Nå må jeg virkelig sove, det blir en lang dag i morgen, og jeg er ikke helt vandt til tidsforskjellen enda.
God natt.

Overwhelmed

Så var vi her... I det ene øyeblikket er det hele så uvirkelig, i det andre, veldig virkelig. Flyturen over Atlanteren gikk raskere enn forventet, og plutselig var man på et helt annet kontinent.

Mens jeg (Ingrid) skriver dette, er kvelden og mørket kommet. Allikevel er temperaturene godt over innetemperatur i et vanlig norsk hus, noe som er nokså behagelig. Etter en tur på den lille balkongen kan jeg konstatere at månen går feil vei, og at skolebussene kjører rundt, fulle med barn klokka ti om kvelden. Det er så mange nye inntrykk at man noen ganger føler at man skal tippe litt over. Smakene, fargene og lydene strømmer på, bare det å høre spansk overalt hvor man går er nokså uvant.

Vi har fått installert oss i vår nye leilighet, i bydelen San Telmo, kjent for sitt kunstneriske preg og yrende liv. I dag har det vært søndagsmarked, og gatene har vært breddfulle av mennesker som vil selge alt fra frimerker fra Hitlers bursdag, til smykker, sandaler og gamle telefoner. Vi har funnet et flott fruktmarked og jeg kommer nok til å bli kvasivegetarianer med 2 aktive vegetarianere i huset.

Siden dette er mitt første innlegg i karrieren som blogger, tror jeg at jeg avslutter nå.