Tiden flyr

Da var det plutselig 10 dager siden sist jeg skrev. Tiden flyr, og dagene forsvinner raskere enn de kommer. Det er virkelig noe spesielt med denne byen og tid, man forsvinner litt i alt som foregår på en måte.

Jaja, som sagt, ukene flyr, og vi holder på for fullt. Gramatikken avanserer stadig, og vi har nå kommet til konjunktiv, eller subjuntivo som det heter på spansk. Vi er oppe i sju ulike tider for hvert eneste verb, og det skal mye til for å ikke føle seg en smule forvirret. Hva er formålet med setningen? Er det noe du ønsker skal skje, er det noe som skjer, hvem gjorde det? Hva gjorde de noe med? Verbet skal gjerne inneholde informasjon om alt dette jeg nå har nevnt, og mer til. MEN, det går nå bra vil jeg si. Jeg har stadig hyggelige samtaler med byens taxisjåfører, og vi har til og med fått noen argentinske venner, tross advarslene fra de ansvarlige. Det er kjempemorsomt å snakke spansk eller castellano, og man lærer for hvert sekund som går. Rart å se hvor stor kapasitet en faktisk har. Forrige uke hadde vi muntlige fremføringer og en prøveeksamen, litt skremmende, men samtidig nyttig siden det ikke er mer enn fire uker til vi skal til pers.

På torsdag var vi med seminarlæreren vår til "Palacio del Agua", som er byens gamle vannverk, forkledd som et fint palass. Her fikk vi høre om Buenos Aires' vannhistorie, om alle de ulike toalettene som har vært i bruk, se alle de ulike toalettene og de gamle vanntankene. Et meget interessant besøk. Vi har hatt ulike eksursjoner rundt om i byen, for å få et innblikk i historien til byen. Og situasjonen slik den er i dag. Etterpå besøkte vi en stor bokbutikk plassert i et gammelt teater. Dette var et sted man lett kunne bruke mye tid og penger på. Jeg besinnet meg og kjøpte kun en cd og en bursdagsgave.

På fredag reiste jeg ned igjen til Miramar for å besøke Åsa, Marcos og Sebastiàn. Sebastian fyllte to år på fredagen, så jeg fikk æren av å få være med på feiringen. For en lettskremt ung frøken som meg selv, var det litt av en opplevelse å skulle spise svenske muffins og spansk bløtkake med blå krem, blant tretten små barn høye på sukker. Men kvelden var veldig hyggelig, og jeg fikk snakket litt spansk, noe som gjorde det hele enda bedre. Lørdagen og søndagen var vi ute nesten hele tiden. Jeg fikk se den store Jesusstatuen, Miramars plantede skog, og på søndagen var vi på asado hos Marcos pappa. Det kjennes deilig å få være med på argentinske saker og få være med argentinere. Jeg forstår mer og mer spansk, og kan snakke mer og mer. Det var litt vemodig å skulle reise hjem søndagskvelden, jeg skulle gjerne vært i Miramar både to og tre ganger til før jeg reiser.

I går bestemte vi oss for å reise på konsert. Det var gruppen La Bomba som spilte, og det var helt fantastisk! Som dere sikkert har forstått så har jeg en forkjærlighet for musikk, og særlig trommer. Og på denne konserten var det kun trommer!:) Jeg danset meg i gjennom to timer, og Linnea, en jente fra Göteborg som bor under oss skal være med meg også neste mandag. På torsdag reiser Kaisa, Snorre, Tora, Linnea og jeg til Uruguay. Da skal vi besøke Colonia og hovedstaden Montevideo. Linnea og Tora fyller år på søndag, så da blir det feiring i Uruguay. Skal bli kjempespennende å få se enda et nytt land!

Nå skal jeg runde av og hoppe i dusjen. Har vasket klær i dag, så gleder meg til å legge meg i rent sengetøy.

Hasta luego amigos!

Søppelmenn og sushi, paradis og pesos

I Buenos Aires kan ikke hvem som helst bli søppelmann. Jeg har under tiden her nede studert endel av dem, og det er visse ting man rett og slett ikke kan være foruten. For det første må de være flinke til å løpe, for søppelbilen stopper nesten aldri ordentlig opp, og når den først gjør det så er det viktig at du kan plystre høyt slik at du kan gi signal om når den kan kjøre igjen. Du må kunne slenge store søppelsekker i alle fall seks meter og treffe bilen, om posen revner og alt innholdet faller ut på gata, så er ikke det så farlig, det viktige er å slenge. Ellers så må du kunne snuskeprat på spansk, men det kan de fleste menn her nede, så det skulle vel gå fint. Det er plystringa jeg tenker mest på.

Kaisa har fått dilla på sushi. Vegetarsushi vel og nevne, men like fullt sushi. Derfor var vi denne uka to dager på rad på samme sushirestaurant. Servitørene der er de mest effektive vi har funnet her nede, og alt kommer veldig fort, og plutselig så har de sendt oss ut på gata igjen, det er bare såvidt vi rekker å legge fra oss spisepinnene. Like fullt er sushien veldig god, og med Girls Night Out med 20% på onsdager, så er det fare for at vi går dit flere ganger. Forrige onsdag tok vi med Snorre, noe som spolerte hele rabatten for oss. Så Snorre: Sorry, på onsdag får du ikke være med.

I går var vi i Avenida 9 de Julio, en av de største gjennomfartsårene i Buenos Aires, og midt i finner man et av verdens største lyskryss. Det er i alle fall tolv filer, og med de argentinske trafikkreglene så er det et noe skummelt sted. Men i går hadde den kjente argentinske kunstneren Marta Minujin bestemt seg for å stenge av en nokså stor bit av denne veien og lage en masse paradiser til ære for den argentinske forfatteren Julio Cortàzar og hans bok "Rayuela", eller "Hopscotch" på engelsk.. Det hele var en nokså fascinerende måte å gjøre kunst på. En masse fargeglade paradiser, jeg telte ikke, men kanskje 300? Mennesker som gikk rundt og spilte saxofon mellom paradisene, og masse folk som kastet rosa skumgummibiter på paradisene og hoppet i vei. Jeg hoppet noen runder, og det var nokså underholdende. Senere på kvelden i går var vi på besøk hos noen nye argentinske bekjentskaper, og jammen fikk man ikke snakket litt spansk! Det kjennes deilig når man får kommunisert litt, og ikke minst får treffe nye mennesker! Ellers har jeg også truffet en annen argentinsk jente denne uken, Marysol, som også var et meget hyggelig bekjentskap! Det er veldig godt når en kjenner at man har overskudd og tid til å aktivt ta seg inn i samfunnet. Det å oppsøke mennesker og bli kjent med noen herfra kjennes veldig viktig, og jeg kjenner at jeg har og kommer til å ha et stort utbytte av det.

Og nå folkens! Nå har jeg endelig fått sendt postkortene! En liten personlig mestring, midt oppe i alt som man holder på med her nede. Noen ganger er det å gå til postkontoret med 18 postkort en større utfordring enn hva man tror. Men nå er de sendt i alle fall!

Taco og taxisjåfører

Når man er uttabygds så hender det seg noen ganger at man blir grepet av en ubeskrivelig lyst på visse ting som man har hjemme. For min egen del så må jeg innrømme at jeg har tenkt endel på mat i det siste. Nå tenker jeg på mat nokså mye sånn til vanlig også, så det er nok naturlig at jeg fortsetter i de samme baner selv om jeg bytter kontinent. Jeg savner norsk brød, norsk grovbrød med frø og korn i, brød som ikke er så bøyelig at du kan rulle sammen skivene og ha det i en uke uten at det mugner. Nå er jo det i og for seg en positiv egenskap, men det preger smaken. Jeg savner brunost, bare for å være original. Kaviar, makrell i tomat, jordbærsyltetøyet til bestemor, kokt torsk på flatbrød med smør og potet, elggryta til mamma og pappa, knekkebrød, baconost, lefsa til mommo og spekemat.
Forrige helg spiste jeg for første gang i mitt liv hamburger med egg, noe som var en veldig spesiell, men mettende opplevelse. Det finnes mye bra mat her nede, og vi har spist mexikansk, argentinsk, arabisk og japansk for å nevne noe. Andre retter ehar vi ikke vært like heldige med (Jeg har blant annet trodd jeg har bestilt kjøtt og fått fisk, og en annen gang fikk jeg bare en grillet ostebit, noe som er hysterisk morsomt). Vel, uansett; I dag fant Tora og Kaisa ut at de skulle lage taco. Siden jeg har blitt litt forkjøla og ikke var i verdens beste humør, så lyste jeg opp da Tora ringte og meddelte nyheten om at det var taco på gang. Jeg har den fine egenskapen at mat ofte kan gjøre meg veldig glad, noe det også gjorde i dag (a safe card). Derfor er jeg nå nesten ubehagelig mett, men meget fornøyd med måltidet.

Det er alltid like morsomt å finne norske eller nordiske ting her nede. Nå hender det ikke så ofte, men vi har funnet norsk håndkrem (Neutrogena) og en te med norsk innholdsliste på (rart), og jeg har sett noe som lignet på kjøttboller, noe som ogaå er litt morsomt. Jeg hadde store planer om å finne den norske sjømannskirka og tigge etter vafler, men neida. Det finnes ingen norsk sjømannskirke i Buenos Aires var det noen som fortalte meg i dag, noe som beviser at dårlige nyheter om mat, kan gjøre meg trist. Men derimot finnes det en svensk eller nordisk sjømannskirke, så håpet om vafler brenner lever fortsatt.

I dag har vi vært på den norske ambassaden og fått høre litt om hva de jobber med her i Argentina. På veien dit, satt vi på med en veldig hyggelig taxisjåfør. Han og jeg snakket hele veien fra leiligheten og til ambassaden, og jeg er overrasket over at jeg klarte å holde i gang en spansk samtale i 20 minutter. Men, det gikk faktisk veldig bra, og jeg kjenner at ting begynner å løsne. Samtidig er det uvirkelig og absurd å tenke på at man skal ha to spanskeksamener om drøye én og en halv måned, og jeg må innrømme at jeg skjelver litt i shortsen når jeg tenker på det, Men, som alt annet så ordner det seg nok, og jeg tror det skal gå ganske bra. Akkurat nå kjennes det i alle fall veldig bra, og jeg har en mestringsfølelse som begynner å feste seg.

Jaja, leste over det her nå. og kjennes som en litt unyttig blogg, men har dere lest helt ned hit, så er det vel interessant på en måte. Nå skal jeg ta et glass med naturmedisin og innta horisontalen.

(Jeg vil få takke Silje Fossmo for et godt uttrykk; "Uttabydgs", som jo nesten forklarer seg selv. Men altså, for å gjøre det klart, i dette tilfellet betyr "uttabygds" å reise fra hjemplassen sin og "ni lannom")

Nok en mandag er unnagjort. Nå sitter jeg på den lille balkongen vår og drikker et glass grapefruktjuice. Skal snart til sengen. Jeg har funnet ut at jeg liker mandager også. Her så er mandager nesten som en helgedag. Alt er rolig og fint, og det er som om de som bor her ikke helt vil akspetere at helgen er over, så da tar de likegodt med seg mandagen som helgedag også. I dag kom Snorre hjem fra Córdoba, og Tora og jeg tok han med ut for å spise sushi. Vi hadde en hyggelig kveld, med meget god sushi og en god capuccino etterpå. I morgen er det Kaisa og min sin utfluktsdag, siden vi er ferdig allerede halv elleve på tirsdager. Turen går til bydelen Belgrano, og det blir spennende å få sett enda en bit av byen. Vi har nå bestilt oss billetter til Iguazú Falls til påsken. Vi kommer til å være borte fra onsdag 8. til mandag 13.. Vi gleder oss!! Anna Sarah som bor under oss var der i helgen, og hun hadde hatt en flott tur. Håper at været er med oss og at vi får samme fine tur. Ahora voy a mí cama. God natt.

Trommer og puls, Recoleta og regn, fugler og hav.

På søndager lever San telmo et helt annet liv. Gatene blir fylt til randen av alle slags mennesker og alle slags musikktyper og alle slags salsboder. Hele bydelen pulserer og lever så inderlig. Nå har et tog med menn som spiller på sine congas nettopp gått forbi. Noen har store congas stemt så dypt at det bare dirrer i kroppen. Andre har lysere stemte og de spiller rytmer som gjør at jeg ikke klarer å stå stille! Hele kroppen vil danse og bevege seg. Musikken bare strømmer igjennom kroppen og jeg smiler så ansiktet nesten sprekker. Det er da jeg kjenner at jeg lever, lever med byen og trommene som spiller så fantastisk. Derfor står jeg oppe på balkongen min og danser, står og groover til de utrolige rytmene som bare latin-amerikansk musikk kan lage. Er sikkert noen tyske turister der nede på gaten som tenker sitt, men det får være. Jeg klarer simpelthen ikke å stå stille! Hele ånden som ligger i det. Lidenskap, pasjon, følelse og liv. Man kan ikke unngå å bli betatt av det!

I dag har jeg vært i et lite økologisk fuglereservat sammen med Tora og Linnea nede ved kyststripen til Buenos Aires. Det var så deilig å kunne kjenne eksosfri luft, høre fuglekvitter og gå på en grussti. Det var masse ulike fugler og planter overalt. Etter en drøy kilometer kom vi ned til kysten, eller bukten som Buenos Aires ligger ved. Vi kunne se langt igjen, kunne kjenne sjøvinden i håret og sitte ned i gresset i skyggen av et lite tre. Havet var ikke på langt nær så fint som nede i Miramar, men gud det kjentes deilig allikevel, noe dere sikkert ser på bildet:) Jeg kjente meg så tilfreds med tilværelsen akkurat da, og vil i de nærmeste dagene returnere for å ta en liten piknik der nede.

I går besøkte vi bydelen Recoleta. Dette er en bydel kjent for sine fine parker og restauranter, og selvsagt gravplassen hvor blant andre Evita ligger gravlagt. På lørdager har de et kjempfint marked i en av parkene. Jeg forelsket meg i hundre ulike tresmykker, og har lovet meg selv å returnere med litt mer penger en annen lørdag. Det var veldig spesielt å se en katolsk gravplass, det har jeg aldri gjort før. Stemningen var også spesiell, og alle kattene som lå rundomkring gjorde det hele til en rar opplevelse. Veldig fin, men rar. Etterpå fant vi en hyggelig uterestaurant hvor vi satte oss ned for å spise lunch. Noen få regndråper begynte plutselig å legge seg på asfalten. Servitøren prøvde desperat å forklare oss på gebrokken spanglish at vi burde sette oss inn. Med håndbevegelser gjorde han noen øsepøsende bevegelser og vi flyttet oss forundret inn. Vi er da fra Norge tenkte jeg, vi har da fått sju dråper regn på oss før. Det vi nå snart begynner å forstå er at det finnes ikke noe som heter sju dråper regn i Buenos Aires..heller sju milliarder. Da vi hadde fått satt oss ned inne i restauranten, fått riktig tallerken til riktig person, så skjønte vi hvorfor. Et skybrudd uten like gjorde at markisene utenfor nesten brøt sammen, og stedet hvor vi hadde sittet lignet nå mer på en dusj. Vi var godt fornøyd med å få komme innendørs og nøt et bedre måltid inkludert dessert. Fint å kunne flotte seg en gang i blant! Dagen var veldig vellykket, og som avslutning hadde vi vinkveld nede hos naboene, og var ikke i seng før nærmere fire i natt.

Sånn på tampen så vil jeg få lov til å hilse min bestemor Ellen og tante Grethe velkommen som våre siste bloglesere! Det er morsomt at stadig flere stikker innom, og spesielt hyggelig for meg at dere to gjør det! Kort kommer snart! Jeg er på tiende kortet nå, og har kanskje ti igjen å skrive:) Så takk for nå!

Jeg kjenner savnet rive i meg.

Mine blogginnlegg kommer sjelden, men nå følte jeg det var på tide igjen. Denne bloggen ble opprettet fra min side kun for et formål, og det formålet heter Bettina.
Bettina har jeg i løpet av de siste årnene lært å kjenne ganske godt. Vi har utviklet et felles vennskap, et vennskap jeg setter veldig stor pris på, og et vennskap jeg kjenner at jeg savner her nede på denne siden av havet. Så Bettina hvis du leser så savner jeg deg, og gleder meg til å være sammen med deg til sommeren. Jeg håper du har det bra, du fortjener all lykke verden har å tilby.

Som Ingrid så vakkert skrev i sitt siste innlegg, så har vi de siste dagene vært preget av noe som minner sterkt om matforgiftning. Sakte men sikkert begynner kroppen å komme tilbake til sitt normale, men den vet å bruke sin tid. I mellomtiden får den nøye seg meg energidrikker og tørre kjeks.

I dag er det to måneder til jeg vender nesa nord igjen. Jeg skal ikke lyve å si at jeg ikke gleder meg litt til den dagen, det skal bli fint å oppleve våren hjemme. Kjenne lukten av nytt gress, nysopet asfalt, kunne gå fritt rundt uten å bekymre seg for hvem eller hva som gjemmer seg bak neste hjørne og ikke minst få se min kjæreste igjen. Men tiden her begynner å komme seg, det er vanskelig å forklare, for på mange måter så kjenner jeg litt den følelsen av at nå er jeg hjemme når jeg kommer inn døren til stuen vår, men samtidig så virker alt så fjernt. Noen ganger kan jeg våkne på nettene og ikke ane hvor jeg er, mens andre ganger er det det eneste naturlige stedet å være. Samtidig går tiden her nede så fort at jeg ikke helt tror at vi klarer å tilpasse oss et hverdagsliv, det blir litt som en litt anstrengt ferietilværelse.

Jeg avslutter for denne gangen, nå er det på tide å skrive noen brev.

Miramar og empanadas

En viss Ingrid har som så mange andre netter lakenskrekk, og da blir det blogging, og jazz på øret. Tenkte jeg kunne skrive litt om vår helgetur.

Vi ankom Miramar rundt ti torsdagskvelden og Marcos, Åsas forlovede kom og møtte oss på busstasjonen. Da vi kom til leiligheten de bor i ble vi møtt med deilig pai, med importere traktkantareller fra Sverige! Det ble et hjertelig gjensyn med Åsa, og mette og fornøyde sovnet i hver vår etasje i køyesengen til Sebastian som var så snill å låne ut rommet sitt.

Fredagen var vi tidlig oppe, og klare til vårt første møte med det store havet. Pulsen var høy og smilet bredt da det endeløse Atlanterhavet blinket blått. Hvilket syn! Hvilken luft, hvilken himmel og hvilken strand! Det var noe av det fineste vi hadde sett på lenge, og vi trippet spent ned for å få sand mellom tærne. Det ble en deilig dag. Masse soling, solkrem, bading og avslapning, noe som var på sin plass. Det var deilig å komme ut av byen, og vi brukte også store deler av lørdagen til å ligge langflate, litt av et besøk de fikk. Til Kaisas store glede fant vi en salatbar, og det var nok noen som skulle ønske man kunne tatt med seg denne tilbake til Buenos Aires. Åsa tok oss med til kafeen hvor hun og Marcos er deleiere, og Kaisa og jeg var begge enige om at det var denne kafeen vi ville gått inn på om vi hadde reist hit som turister på ordentlig. Det var et veldig hyggelig sted, romslig, men samtidig intimt, og utenfor sto fine tremøbler under irrgrønne trær. Personalet var veldig trivelig, og vi ble spandert på både appelsinjuice (Jugo de naranja) og en deilig toast (tusen takk Åsa). Hjemme i leiligheten ble vi sjarmert i senk av Sebastian, som er sønnen til Åsa og Marcos, på snart to år. Han er en prateglad liten gutt, som er i ferd med å lære seg både svensk og spansk, så for oss nordmenn å forstå alt han sa var ikke like lett. Men med to tolker ved vår side gikk alt så mye lettere.

Åsa tok oss med ut både fredags- og lørdagskvelden, så vi fikk se byen. Vi fikk smake deilig vegetarpizza (Kaisa skulle nok igjen ønske hun kunne ta med denne til Buenos Aires), fikk bowle på et fantastisk morsomt sted, drukket litt øl og pratet masse:) Et heller ublidt møte med de lokale empanadasene (en matrett) lørdagskvelden, resulterte i skytteltrafikk til badet for både meg og Kaisa den natten. Det ble konstatert at dette ikke var normalt, og Marcos (vår reddende engel på det tidspunktet) tok to syke jenter med til det lokale sykehuset. En sprøyte i rumpa satte en stopper for kvalmen, noe vi begge var ubeskrivelig takknemlige for på det tidspunktet. Vi er fortsatt litt skjelvne i shortsene våre, men vi er i ferd med å restituereoss, og hele episoden med empanadasene faller kraftig i skyggen når det gjelder hele oppholdet.

Vi vil rette en stor takk til Åsa og Marcos som tok i mot to solhungrige studenter fra Buenos Aires. For at vi fikk sove i to deilige senger, spise god mat (bortsett fra empanadasene;) ), slappe riktig godt av, for lange, hyggelige samtaler, og alt i alt en veldig fin helg! Om vi klarer, så håper vi virkelig å kunne reise ned én gang til før vi forlater kontinentet. Vi anbefaler alle som er i nærheten og reise ned til Miramar! Og ikke minst besøke kafeen Las Gaviotas, hvor dere vil finne to meget hyggelige deleiere med god, sterk kaffe (om dere spør etter kaffe slik som Åsa lager den)!

Ps. Sorry Kaisa, jeg måtte bare ta bort det fryktelig bildet av meg. Kan skremme bort leserne vet du, og det vil vi da alldeles ikke!

Ps. Til alle dere andre: Kaisa legger snart ut bilder!