Jeg kjenner savnet rive i meg.

Mine blogginnlegg kommer sjelden, men nå følte jeg det var på tide igjen. Denne bloggen ble opprettet fra min side kun for et formål, og det formålet heter Bettina.
Bettina har jeg i løpet av de siste årnene lært å kjenne ganske godt. Vi har utviklet et felles vennskap, et vennskap jeg setter veldig stor pris på, og et vennskap jeg kjenner at jeg savner her nede på denne siden av havet. Så Bettina hvis du leser så savner jeg deg, og gleder meg til å være sammen med deg til sommeren. Jeg håper du har det bra, du fortjener all lykke verden har å tilby.

Som Ingrid så vakkert skrev i sitt siste innlegg, så har vi de siste dagene vært preget av noe som minner sterkt om matforgiftning. Sakte men sikkert begynner kroppen å komme tilbake til sitt normale, men den vet å bruke sin tid. I mellomtiden får den nøye seg meg energidrikker og tørre kjeks.

I dag er det to måneder til jeg vender nesa nord igjen. Jeg skal ikke lyve å si at jeg ikke gleder meg litt til den dagen, det skal bli fint å oppleve våren hjemme. Kjenne lukten av nytt gress, nysopet asfalt, kunne gå fritt rundt uten å bekymre seg for hvem eller hva som gjemmer seg bak neste hjørne og ikke minst få se min kjæreste igjen. Men tiden her begynner å komme seg, det er vanskelig å forklare, for på mange måter så kjenner jeg litt den følelsen av at nå er jeg hjemme når jeg kommer inn døren til stuen vår, men samtidig så virker alt så fjernt. Noen ganger kan jeg våkne på nettene og ikke ane hvor jeg er, mens andre ganger er det det eneste naturlige stedet å være. Samtidig går tiden her nede så fort at jeg ikke helt tror at vi klarer å tilpasse oss et hverdagsliv, det blir litt som en litt anstrengt ferietilværelse.

Jeg avslutter for denne gangen, nå er det på tide å skrive noen brev.