Søppelmenn og sushi, paradis og pesos

I Buenos Aires kan ikke hvem som helst bli søppelmann. Jeg har under tiden her nede studert endel av dem, og det er visse ting man rett og slett ikke kan være foruten. For det første må de være flinke til å løpe, for søppelbilen stopper nesten aldri ordentlig opp, og når den først gjør det så er det viktig at du kan plystre høyt slik at du kan gi signal om når den kan kjøre igjen. Du må kunne slenge store søppelsekker i alle fall seks meter og treffe bilen, om posen revner og alt innholdet faller ut på gata, så er ikke det så farlig, det viktige er å slenge. Ellers så må du kunne snuskeprat på spansk, men det kan de fleste menn her nede, så det skulle vel gå fint. Det er plystringa jeg tenker mest på.

Kaisa har fått dilla på sushi. Vegetarsushi vel og nevne, men like fullt sushi. Derfor var vi denne uka to dager på rad på samme sushirestaurant. Servitørene der er de mest effektive vi har funnet her nede, og alt kommer veldig fort, og plutselig så har de sendt oss ut på gata igjen, det er bare såvidt vi rekker å legge fra oss spisepinnene. Like fullt er sushien veldig god, og med Girls Night Out med 20% på onsdager, så er det fare for at vi går dit flere ganger. Forrige onsdag tok vi med Snorre, noe som spolerte hele rabatten for oss. Så Snorre: Sorry, på onsdag får du ikke være med.

I går var vi i Avenida 9 de Julio, en av de største gjennomfartsårene i Buenos Aires, og midt i finner man et av verdens største lyskryss. Det er i alle fall tolv filer, og med de argentinske trafikkreglene så er det et noe skummelt sted. Men i går hadde den kjente argentinske kunstneren Marta Minujin bestemt seg for å stenge av en nokså stor bit av denne veien og lage en masse paradiser til ære for den argentinske forfatteren Julio Cortàzar og hans bok "Rayuela", eller "Hopscotch" på engelsk.. Det hele var en nokså fascinerende måte å gjøre kunst på. En masse fargeglade paradiser, jeg telte ikke, men kanskje 300? Mennesker som gikk rundt og spilte saxofon mellom paradisene, og masse folk som kastet rosa skumgummibiter på paradisene og hoppet i vei. Jeg hoppet noen runder, og det var nokså underholdende. Senere på kvelden i går var vi på besøk hos noen nye argentinske bekjentskaper, og jammen fikk man ikke snakket litt spansk! Det kjennes deilig når man får kommunisert litt, og ikke minst får treffe nye mennesker! Ellers har jeg også truffet en annen argentinsk jente denne uken, Marysol, som også var et meget hyggelig bekjentskap! Det er veldig godt når en kjenner at man har overskudd og tid til å aktivt ta seg inn i samfunnet. Det å oppsøke mennesker og bli kjent med noen herfra kjennes veldig viktig, og jeg kjenner at jeg har og kommer til å ha et stort utbytte av det.

Og nå folkens! Nå har jeg endelig fått sendt postkortene! En liten personlig mestring, midt oppe i alt som man holder på med her nede. Noen ganger er det å gå til postkontoret med 18 postkort en større utfordring enn hva man tror. Men nå er de sendt i alle fall!